Den korte tråden

Startet i ny jobb i dag. Veldig overveldende. Spennende og skremmende, men de to henger vel sammen.

Sleepaway Camp

Etter at denne havnet på Herr Kalkuns liste over favoritter, var der ingen vei tilbake. Jeg måtte se den! Hadde ikke hørt mye om den før, forutenom dens kultstatus på diskuterfilm. Forventningene var nok ikke spesielt høye, og mye nytt er det ikke i denne standard 80-talls slasheren. Vel, forutenom en twist og en slutt spikket av satan selv!

Det åpner med en uheldig båtulykke, rett ved en "Friday the 13th"-aktige leirskole. Vi hopper frem i tid, til en psykotisk mor som sender to barn på leirskole. Ja, den samme leirskolen. Sin egen sønn, og hans niese, Angela. Hun er den eneste overlevende etter båtulykken, redusert til et psykisk skadd tennåringsbarn. Tomt stirrende blikk, og taus som en østers.

Fra der myrdes det ene etter en, i god slashertradisjon. Som vanlig er det ingen som reagere, selv ikke politiet er noe nevneverdig bekymret. "Et mord? Nei, det må da ha vært en ulykke!" Men når folk begynner å dukke opp i biter, fatter i alle fall leirlederen mistanke. Rundt dette går historien på tennåringer, som kun tenker på pupper, klining og ugang. En av de mer snille guttene faller for Angela, og hun åpner seg opp for ham. (Da mener jeg verbalt altså!) Men en ond bitch, hennes nevøs eks-kjæreste, vil ikke ha noe av at kjedelige tause dumme Angela får all morroa. Ja, her er det duket for intriger.

Jeg vet at dette ikke høres spesielt innbydende ut, men tro meg, her venter du på noe godt! Ikke bare det, men du får døden med krølltang og cheesy dialog som "Oh, my God! Its to mad!" på veien. Dette er storveis morro. Midtveis, sånn ca., får du også en twist. Dette er twisten sin! Oh boy, oh boy! Men så kommer vi til rosinen i pølsa! Slutten! Den vil etse seg fast på hornhinnene dine, stjele all søvn før du står med begge ben i graven. Lungene dine vil gispe etter luft, mens pulsen din tar 10.000 meter hekk. Forvent deg en sjelden høy gåsehudfaktor!

(PS! Ikke les rundt på nettet om filmen, det kan fort ødelegge morroa.)

Høye brøytekanta

Det herrens år 2008 startet treigt, men endte opp spekket med gode opplevelser. Først var der et halvår med venting, økonomi på stedet hvil og mammas hjemmelagde kjøttkaker. Men der ble skiturer, grillmat, båt og biltur. Der ble gåturer, føling i fjæra og nordlys. Nordlys! At man kan glemme no så fantastisk? Så ble det Eiffel. Paris. Deilige eiffeltårnet. Blade Runner i en kino under gatenivå, noen stenkast fra Notre Dame. Hodeskaller og katakomber. Kunst enn hvor du snur deg Pannekaker med nutella, og en by jeg forelsket meg i. Pinnekjøtt og bare jazz.

Det nye herrens år, av 2009, har vist seg å være et dunkelt klede. Nå som kledet letter, og lyset slipper inn. Har jeg også blitt et "offer" for finanskrisen. Som nypermittert får jeg den ære, og dra nytte av den enorme servicen NAV. Årets vits, i alle fall så langt, er nok snøfallet i Oslo. Denne årlige komedie har blitt en tradisjon. Tbaner, tog, biler, skateboard og narkomane på rollerblades står. All trafikk i full stans! Samtidig går politiet sakte, og de gamle damene frykter for lårhalsene sine. Når istappene så begynner å henge, da kommer den virkelige angsten frem i Oslos gater. Lenge leve høye brøytekanta!

Når en fyller år og sånn

Foreldre gir oss liv, enten vi vil eller ikke. Når vi er små, er de kjekke å ha. Når vi blir litt eldre, vil vi ha mer frihet, og de blir fort en pest og en plage. Ungdommer vil ikke ha gode råd i klesveien fra foreldre, samme gjelder hårsveis, sminke og hvem man er venner med. Men foreldre gir seg sjelden, og på sitt vis får de ofte viljen sin. Skjer det noe galt, så bruker de alltid "Hva sa vi?" Ja, selv om de aldri har sagt noe om det. Husk, foreldre vet best.

Når man så flytter for seg selv, endelig med et stykke frihet. Vekk fra foreldrenes overvåkne blikk, et liv i sin egen sfære. Men ikke tro at de slipper taket, så langt derfra. Foreldre har en rett til å invitere seg selv! Så kommer de i fly, i tog, med campingvogn eller bobil. De kan bli der en god stund, uten å dele denne informasjon med deg. De vil snoke i skapene dine, henge opp bokhyller du ikke vil ha og ta den godt oppsparte oppvasken din. De gjør det som var et ungkarsreir, til bestemors lune hule. Lukten av lunken øl og røyk, blir fort til nybakt brød og hjemmelagde fiskekaker. Kast alle dine avtaler, glem pilsing i sommersol og gjem alle kondomene du har liggende på nattbordskuffen. Alle tegn på eget liv, vil vekke følelseni dem av å være i veien. Bor du i Fredrikstad, så ringer de når de er i Moss. Tror du ikke meg? Spør Jørgen, hans foreldre kom uanmeldt i bobil i går. "Hei, vi er i Moss!" "Åååååååja. dokker e det ja? Men det va jo koselig."

Men jeg vil samtidig takke foreldrene mine, for i dag er det 32 år siden jeg kom til verden. At dere har vært der når det har vært som værst, og at dere vil meg kun det beste i livet. Dere forstår meg ikke alltid, eller tenker over at jeg har min egen smak, behov og ønsker om å være litt uavhengig. Men jeg vet, som sagt, at dere vil meg kun godt. Men jeg klipper ikke skjegg, bare fordi dere sier det. Jeg klipper håret fordi jeg vil, ikke fordi dere ønsker det. Spiser ikke fisk fordi dere sier det er godt, og vil fortsette å reise på tross av at dere finner Oslo en skummel by. Men jeg er glad i dere, og det vil jeg alltid være. Alt det jeg er, har dere vært med å skape. Så hvis jeg er litt tverr nå og da, så bare ta det som et kompliment.

En sullikks bekjennelser

Jeg har en lei tendens, oppretting av blogger og emailkontoer over en lav sko. Dette har resultert i mye frustrasjon, siden jeg har den holdning, som gjør at mange blogger dør. Noen har bare gått i dvale, slik som bjørne og christerborgblog. Andre har har vært gode ideer, men jeg har ikke klart å leve opp til dem. Lærdom? Alle ideer er ikke nødvendigvis ment å settes til livs. Men mest irriterende, og dette gjelder denne bloggen, er at jeg oppretter emailer for nye blogger. Resultatet av det, er at jeg glemmer hva brukernavn og passord var. Ofte er passordet helt nytt og genuint, gjerne noe jeg så akkurat der og da. Ja, et som jeg ellers aldri bruker. Smarte meg. Ja, veldig smarte meg. Lærdom? Ja, hold deg til dem du bruker ellers ditt nepskrell!

Dette fører til mye frem og tilbake, mye prøving, feiling og latterlige spørsmål fra gmail, som "Hva het katten din?". "Hva? Hvilken katt? Hva faen! Har jeg virkelig skapt et lurespørsmål som lurer selv meg?" Slik går det, frem og tilbake. Prøve å tenke, huske og undres om jeg har skrevet alt ned et sted. "Jeg burde ha skrevet det ned et sted, det er jo smart!" Men har jeg det? Neida, ikke et jævla sted. Ikke på mobilen, gjemt et sted i en melding. Ikke på en annen mail, gjemt under "reiseblogginfo" eller "traveling morty". Lærdom? Skriv alt ned et sted! Så jeg gir opp, om og om igjen. Før jeg en helt vanlig dag spiser sveler med brunost, slurper kaffe fra Texas kruset mitt -dypt som en brønn- og tenker på Jersualem anno 15 Juli -ikke spør- 1099. Da detter det ned i hodet mitt, brukernavn og passord, lekende lett. Taste inn, fungere. Lærdom? Alt godt kommer til en, bare man gir det tid? Nei, slutt å opprette emailer, blogger og skriv alt ned din sullikk! Skrive ned! Skrive ned! Skrive ned!

Neverending Morty

Alt har en slutt, saa sier de i alle fall. Men selv om der er en ende paa visa, fortsetter alltids sangen. Det er merkelig aa reise i dette landskapet, i denne kulturen, som vi kjenner saa altfor godt. Ofte omtaler vi den i negative vendinger, mest sannsynlig fordi vi tror vi vet bedre. Mange myter viser seg aa veare sanne, noen skremmende og andre soete. Men USA er et land for alle, uansett hvem du maatte veare. Hva du maatte staa for, og hvordan du vil leve.

Halloweenhodet!

Skrive noe? Men hva? Det har ikke skjedd saa mye den siste tiden, sikkert mye verdt skrive om, men blir det saa? Nei, slettes ikke saa. I gaar var jeg ute, drakk oel og diskuterte politikk med Heath & co. Heath? Jobber paa kafeen, den eneste noe uteom det vanlige her i McAlester. Kafeen har faatt suppe, god beef and vegetable suppe. Hun ene sier alltid, mens hun peker paa meg:"Americano!" Da sikter hun til kaffen, den jeg drikker i mengder. Filmet litt, filme mer snart. Spiste paa Chilis, litt bedre enn det du finner her. Slutt paa vaffler til frokost, naa gaar det i toast og kaffe. Jeg savner kjoettkaker i brunsaus, potet, surkaal og tyttebear.

Synd at halloween har en slutt, kunne vart hele aaret for min del. Ingen flere 24 timer med skrekkfilm paa AMC, og den ene jack-o-lanternen ble plassert for aa "doe" i en park. Her er det siste bildet av det. Snufs.

Jeg tror jeg er et halloweenhode. Ja, jeg er et halloweenhode.

http://www.youtube.com/watch?v=pd-Z1zjlf8g