McAlester, Oklahoma

Det foerste som slaar deg med McAlester, er at det meste har stoppet opp. Den engang livlige gruvebyen, er i dag et prakteksempel paa sentraliseringen. De fleste drar til storbyene rundt, Huston og Oklahoma City, byer hvor man finner arbeid. McAlester er kanskje mest kanskje for rettsaken, som ble foert mot en av McVeigs medsammensvorne i bombingen i Oklahoma City. Videre er den hovedkvarteret for International Order of the Rainbow for Girls, som er en gren for unge jenter som vil leare frimureriets hemmeligheter. I dag skal jeg foroevrig paa frimurermuseet her i byen, som et ledd i aa utfoerske det McAlester har aa by paa. (har en foelelse av at det ikke er saa mye)

Det bor nesten 18.000 mennesker i McAlester, godt spredt utover hele omraadet. Forutenom et par biler med rapmusikk, er der ikke mye til liv i gatene. Like ved finner du et bitte lite sted kalt Krebs, som er den italienske delen av McAlester. Vel, de sier det ikke er McAlester. Men teknisk sett ligger den midt i, som en egen liten oase av pasta, parmasan og et hearlig lokalbrygget oel kalt Choc.

McAlester ligger en time fra Muskogee, stedet Merle Haggard gjorde verdenskjent med sin anti-hippiesang "Okie from Muskogee". Dette er midt i indianerland, selv om kulturen deres i dag er redusert til kasinoer. Stedet har hoestet noen faa generaler og stjerner, som Lynn Cartwright, som du kan skue i "storfilmene" The Wasp Woman og The Girls on the Beach. Men viktigst av alle er Michael Wilson, mannen som skrev manus for Planet of the Apes, The Bridge on the River Kwai og It's a Wonderful Life. Han endte desverre sine dager svartelistet i Hollywood, etter at McCarthyismen hadde gjort sitt inntog i den amerikanske kulturen. Ellers er folk veldig hyggelige her, hilser, smiler og spoer om jeg gikk paa skole i England. Omelettdamen paa frokostrommet er forevrig verdens soeteste, og allerede vet jeg at hun har en hund, en katt, en hest og tynne knear. Dette er et lite stykke amerika, som jeg er veldig glad over aa faa oppleve.