Okies, frimureri og sykkeltur i Tulsa

"I'm proud to be an Okie from Muskogee, a place where even squares can have a ball", sang Merle Haggard, og gjorde baade okies og Muskogee kjent verden over. Muskogee skal etter sigende ha mer aa by paa, i alle fall i foelge den soete gamle damen paa turistkontoret. Det skal sies at parken var pen, med en noe europeisk svong over seg. Parker er ikke amerikanernes sterkeste side. Fra der gikk det videre til tidenes minst minneverdig museum, saa kjedelig at jeg knapt husker det. Vel, forutenom indianerkunsten i 2 etasje, som bar preg av heftige new age og delfinkunstkursing. Det beste med Muskogee var amishbutikken, selv om karamellene var noe i det soeteste laget for meg.

McAlester har lite aa by paa, som Eirik nevnte i en kommentar, dette er som Stokmarknes. Det er likevel mer enn nok for meg, dette er tross alt en helt annen verden. Jeg elsker disse nedslitte byggene, de rustene fabrikkene og de sjarmloese butikkvinduene fra en tid som engang var. Paa det hoeyeste punktet i McAlester ligger frimurerlosjen, den skotske, hvor de hoeye herrer learer livets store -og smaa- hemmeligheter. Jeg tok meg en tur dit, og ble vist rundt i rundt en times tid. Jeg skal innroemme at kjoekkenet, kvinnenes avslappningsrom og the grand masters toalett ikke var saa veldig interessant. Men det ble riktig saa morro naar vi kom til et par av rommene, hvor det "hemmelige" -ritualene- finner sted. Dette var et imponerende bygg, sceneteppene foldes ikke, men heises loddrett opp i et gigantisk rom. Scenen var enorm, og flere baktepper representerer forskjellige settinger, som gaar til de forskjellige gradene. Etterpaa slo vi av en prat, tok for oss de rekke konspirasjonsteoriene som er uhyre pop for tiden. Vaktmesterens kontor hadde en harepus med horn hengende paa veggen, uheldigvis rakk jeg ikke aa faa tatt bilde av den, foer han kom aa lukket doeren. (sorry, Kamilla)

Hadde en liten fin opplevelse i "downtown" McAlester, etter aa ha veart aa sjekket ut "the porch house", hvor jeg hadde tenkt aa flytte inn. Den enorme verandaen var desverre ikke nok, spesielt ikke naar en i helgene maatte holde ut med Tante Hildas te-party. Men paa turen hjem saa jeg denne fantastiske gamle bygningen -bilde under-, som jeg bare maatte ha ta bilder av. Det viste seg at innenfor drev de aa bygget opp en resturant, saa eiern kom ut, og inviterte nordmannenen inn for en titt. ("He comes all the way from Norway!") Det er saa flott naar slikt skjer, saa den 20 denne mnd. blir det ale og grillmat paa the grand opening. Viste seg aa veare et av McAlesters eldste gjennlevende bygg, masse sjarm og utsoppa dyrehoder paa veggen. Hvem elsker ikke taxidermia?

Etter aa ha blitt bedt paa den flytende lokalbaren "Gators" paa fredagen, en opplevelse jeg helst vil glemme, saa bar turen til Tulsa. Det er ca. en tre timers kjoeretur fra McAlester, og har rundt 400.000 innbyggere. Den var baade sjarmerende og behagelig, selv om den kanskje mangler litt bredere kulturliv. Etter aa ha traalet bokhandler -brukt og nytt-, kjoept lesestoff -stort sett om Kubrick-, saa hadde man en trivelig sykkeltur rundt en liten innsjoe. Det var en tur med mangfold, alt fra fireflies til "Yo dude", til en utrivelig opplevelse paa toalettet. Men en fin overraskelse, for det sykkles ikke mye over here. Mett og go gikk turen hjemover igjen, i et litt heftig regnvear, hvor undertegnede forstod hvorfor filmer om seriemorder Haikeren er saa creepy.