En sullikks bekjennelser

Jeg har en lei tendens, oppretting av blogger og emailkontoer over en lav sko. Dette har resultert i mye frustrasjon, siden jeg har den holdning, som gjør at mange blogger dør. Noen har bare gått i dvale, slik som bjørne og christerborgblog. Andre har har vært gode ideer, men jeg har ikke klart å leve opp til dem. Lærdom? Alle ideer er ikke nødvendigvis ment å settes til livs. Men mest irriterende, og dette gjelder denne bloggen, er at jeg oppretter emailer for nye blogger. Resultatet av det, er at jeg glemmer hva brukernavn og passord var. Ofte er passordet helt nytt og genuint, gjerne noe jeg så akkurat der og da. Ja, et som jeg ellers aldri bruker. Smarte meg. Ja, veldig smarte meg. Lærdom? Ja, hold deg til dem du bruker ellers ditt nepskrell!

Dette fører til mye frem og tilbake, mye prøving, feiling og latterlige spørsmål fra gmail, som "Hva het katten din?". "Hva? Hvilken katt? Hva faen! Har jeg virkelig skapt et lurespørsmål som lurer selv meg?" Slik går det, frem og tilbake. Prøve å tenke, huske og undres om jeg har skrevet alt ned et sted. "Jeg burde ha skrevet det ned et sted, det er jo smart!" Men har jeg det? Neida, ikke et jævla sted. Ikke på mobilen, gjemt et sted i en melding. Ikke på en annen mail, gjemt under "reiseblogginfo" eller "traveling morty". Lærdom? Skriv alt ned et sted! Så jeg gir opp, om og om igjen. Før jeg en helt vanlig dag spiser sveler med brunost, slurper kaffe fra Texas kruset mitt -dypt som en brønn- og tenker på Jersualem anno 15 Juli -ikke spør- 1099. Da detter det ned i hodet mitt, brukernavn og passord, lekende lett. Taste inn, fungere. Lærdom? Alt godt kommer til en, bare man gir det tid? Nei, slutt å opprette emailer, blogger og skriv alt ned din sullikk! Skrive ned! Skrive ned! Skrive ned!

Neverending Morty

Alt har en slutt, saa sier de i alle fall. Men selv om der er en ende paa visa, fortsetter alltids sangen. Det er merkelig aa reise i dette landskapet, i denne kulturen, som vi kjenner saa altfor godt. Ofte omtaler vi den i negative vendinger, mest sannsynlig fordi vi tror vi vet bedre. Mange myter viser seg aa veare sanne, noen skremmende og andre soete. Men USA er et land for alle, uansett hvem du maatte veare. Hva du maatte staa for, og hvordan du vil leve.

Halloweenhodet!

Skrive noe? Men hva? Det har ikke skjedd saa mye den siste tiden, sikkert mye verdt skrive om, men blir det saa? Nei, slettes ikke saa. I gaar var jeg ute, drakk oel og diskuterte politikk med Heath & co. Heath? Jobber paa kafeen, den eneste noe uteom det vanlige her i McAlester. Kafeen har faatt suppe, god beef and vegetable suppe. Hun ene sier alltid, mens hun peker paa meg:"Americano!" Da sikter hun til kaffen, den jeg drikker i mengder. Filmet litt, filme mer snart. Spiste paa Chilis, litt bedre enn det du finner her. Slutt paa vaffler til frokost, naa gaar det i toast og kaffe. Jeg savner kjoettkaker i brunsaus, potet, surkaal og tyttebear.

Synd at halloween har en slutt, kunne vart hele aaret for min del. Ingen flere 24 timer med skrekkfilm paa AMC, og den ene jack-o-lanternen ble plassert for aa "doe" i en park. Her er det siste bildet av det. Snufs.

Jeg tror jeg er et halloweenhode. Ja, jeg er et halloweenhode.

http://www.youtube.com/watch?v=pd-Z1zjlf8g

HALLOWEEN

Naa tennes tusen jack-o-lanterns, det er tid for knask og knep. I dag finnes ingen unskyldning for aa ikke spise snop, meske deg med skrekk og gru og lete frem barnet i deg. Maa nevne at jeg saa Nightmare Before Christmas forrige helg, i 3D!!! JA, 3D!!! Gled eder! I mellomtiden kan du/dere nyte mine jack-o-lanterns.

Skrekkelig halloween til dere alle :)

Austin II - At The Maker Faire

Saa vendte vi tilbake til Austin, godt muligens det rareste stedet i USA. Rart paa en sunn maate. Fortsatt er mottoet "Keep Austin Weird", men denne gangen en sunn blanding av hippier, freaks og geeks. Velkommen til Maker Faire 2007!

Nerdheaven! Maker er et magasin for svorne hobbyfans, da alt som kan hobby kalles. Ja, fra strikking, katapulter, gitarbygging og hacking. Ja, saann datahacking. Uansett, Maker Faire i Austin samler alt paa et sted. Himmel for noen, helvette for andre.

Jeg hadde en viss frykt at dette skulle bli haandarbeidhelvette, hvor rabiate kvinner utstyrt med strikkepinner angriper sansene mine. Men det var saa meget mer, og det viste seg at haandarbeid skulle bli det mest interessante. Jeg vet, sjokkerende. Av alt haandarbeid her i verden, sikter jeg til brodering! Jenny Hart klarte aa aapne mitt hjerte for denne kunsten, det er vel heller ikke alle som har brodert Iggy Pop, Bill Hicks & Syd Barrett. Fascinerende foredrag, ja, om brodering. Jeg vet, det er sjokkerende!

http://www.jennyhart.net/

Utover brodering, fant jeg et genuint freakshow. Dverger, vortemann og krepsekvinne gjoer Morten glad. Jeg kjoepte ogsaa et trykk med ugler, fikk elektrisk stoet og smakte kaktusrootbeer. Foroevrig endelig et rootbeer jeg likte. Juhu. Jeg saa ogsaa en mann som hadde et instrument, som spiller paa radioboelger fra verdensrommet. Fikk med noen gyselig googlesokker, og saa tidenes daarligste fremtreden fra noen stuntvideoskapere. Earlig talt, det var saa daarlig at jeg ble irritert! Ja, samt en strikkende trommis.

Kvelden ble avrundet med legendarisk god indisk mat, etter jeg hadde krevd noe med nanbroed og karri i en uke. Ettfulgt av genial iskrem paa Amy's Ice Creams, hvor jeg noet en vidunderlig Guinnesiskrem. Ja, det legendariske brygget. Nam. Nesten som kaffeiskrem, bare mildere. Austin rocks!

Morgenen etter skal det andre foelget ha nok en dag paa Makers Faire, men vi moetes for frokost, en meksiansk frokost. Gigantisk omelette dekket av ost og salsa, ved siden av boenner, ris og tortilla. Etterfulgt av kaffe hos Joes, hvor biene surrer over soete bakverk og kaffen smaker himmelsk. Nyt den under trear og drivende skyver. Ah. Austin rocks!

Etterpaa dro Judah og jeg til en day of the dead butikk, ingenting med zombiefilm aa gjoere, men meksikansk tradisjon. Mye fint. Etterpaa ville jeg se Uncommon Objects, en fantastisk brukthandel, hvor du finner mangt. Fant noen kamera Brom ville likt, og en shriner hatt jeg nesten kjoepte. Jeg kunne godt kjoept hele butikken, virkelig en helligdom av et sted.

http://www.uncommonobjects.com/

Dette innlegget kommer litt sent, beklager saa meget. Men foelg med, foelg med. Halloween er like rundt hjoernet, og Morten har gjort sin foerste jackolantern. BOOOOO!!!!

En nordlending i New York

Hva gjoer nordlendinger I New York? Jo, de blir invitert paa aapninger av galleri i Dumbo, Brooklyn. Vel, i alle fall hvis de kjenner de rette menneskene. Saa der var vi, dumpet av i Dumbo. Rett ved elven, under broen. Vi foelte oss priviligerte, der vi vandret storoeyde mot The Museum of Modern Arthur. Det laa i enden av gaten, rett ved elven. Vi passerte resturanter, barer og smaa koselige butikker. Innom en bokhandel, meter paa meter med brukt jeg vil eie. I et smug satt der fire kvinner, rundt et bord opplyst av en liten lampe. Paa gaten. De strikket. Det var uvant, vakkert og inspirerende. Saa var vi i enden av gaten, vi gikk inn, jeg fikk meg en vodka. To, tre og flere. Noen heineken ogsaa. Vi tittet paa veggene, hilste paa Jospeh Arthur. En kvinne lurte paa om jeg var irsk, nei sa jeg, hun forklarte at i Irland liker de skjegg. “Im from Norway.”, samtalen doede. Vi fant oss et hjoerne. Der betraktet vi mennesker, noen som oss, kanskje oensket de seg bort. Noen slikket rompe for alle pengene, andre poserte og oensket aa bli sett. En overpriset prisliste senere, og vi dro saa ut i natten. Det er deilig aa veare smaafull i Brooklyn.

Minnene om gaarsdagen, vodka som manifisterer seg som bakrus. En lett skjelvende nordlending inntar egg, kaffe og juice. En diskusjon om hvorvidt turistbusser er lov, det er de ikke, og vi gaar under jorden. Hopper av t-banen paa central station, i mitt minne stedet hvor den vidunderlige droemmesekvensen I The Fisher King finner sted. Leker turist, tar noen bilder foer bena drar oss ut paa gaten. Enorme bygg strekker seg monstroest mot himmelen, hjertet banker fortere. Det er som aa traakke inn i en film, det er som en droem. Jeg er over regnbuen et sted, her i det store eplet. Vi valser igjennom gatene, oeynene triller ut av hodene vaare. Slynger oss mellom parader, demostrasjoner og alle de tusener av gule taxier. Mennesker, saa mange mennesker. Fra bomser til ballkjoler, pene fruer paa joggetur til poenkere med attitude. Roeyk som siver ut av kumlokk, du befinner deg i en klisje. Setter oss ned ved central park, under trear, jeg ser en hund med solbriller og spiser en hotdog. En slik de spiser paa film, nok en klisje. Slitne, saa slitne naa. Trekker under jorden igjen, tre etasjer under asfalten. Mot roten av eplet. Lukten av eksos, t-banen tar oss med. Jeg sverger et sted min rett til aa bruke taxi, t-baner i New York er forvirrende. Men saa er vi der, Brasserie Les Halles. Mitt francofile reisefoelges vaate droem, en duft av Paris, i Anthony Bourdains rike. Mannen er viden kjent over dammen, med sine reiser i inn og utland, sin elsk for mat og alkohol. En ekte New Yorker, sans for god musikk og et blindt hat for karaoke. En frisk pust i den amerikanske tv-verden, upolert og ikke ute etter aa selge seg selv. Jeg spiser noe jeg noen timer senere, lettere panisk, tror var okseballer. Men det var bare okserumpe, godt var det ogsaa. Hele kvitlauk i en dam av saus. Nam. Fra der vandrer vi mette ut i kvelden, til Canal Street, som etter kartet aa doemme skulle veare Soho. No. No. Det er Chinatown, det er kaos og falske rolexer. Dette er det mest truistifiserte paa hele reisen, tett i tett med innpaaslitne selgere. Falske designervesker, pirat dvder og annet dilldall. Vi vandrer tilbake til East Village, hvor gamle damer farter rundt med rullator. Barn som leker i gatene, og smaa koselige barer skjuler seg ned kjellertrapper. Hvor treer vokser opp av gangfeltene, og groenne buskvekster slynger seg oppetter husene. Hvor en kan finne inspirasjonen til en bok eller tre, og hvor sanger flyr ut av vinduene. Der New York stroer sjokolade over sjelen din, et sted du kaller hjem. Jeg vil alltid lengte tilbake.

Houston, Texas

Houston er den stoerste byen i Texas, og har USAs fjerde stoerste befolkning. (mulig av vekst ogsaa) Byen har faatt sitt navn etter Sam Houston, en general som engang i historien vant et eller annet famoest slag i Texas historie. Det gikk ikke saa bra med alle de meksikanerne som maatte boete med livet, fordi den hvite mann trengte mer grillplass. "Remember the Alamo", ble etter sigende brukt som slagord for dette slaget. Texas var foroevrig et eget land, og har derfor stadig sitt eget flagg.


Hva kan saa sies om Houston? Der var et par gater jeg likte, uten at jeg rakk aa se hele byen. Men stemningen i Houston er anspent, der er noe ikke helt koselig i luften. En drabantbyverden, overflod av reklameskilt som proever aa kvele hverandre mot den fascinerende skylinen. Men en gate som Richmond Avn. er sjarmerende, der finner du bl.a. skikkelige Brasilianske resturanter, soete smaa barer, brukthandler og ikke minst Hobbit Cafe. En bortkjemt liten cafe, med et utpreget Rigenes Herrene tema. Ikke plagsomt overdrevent, morsom meny med Hobbit wraps og Ringenes Herre snacks. Heldigvis ingen Enya over annlegget, men et imponerende utvalg av importoel. Hjertelige porsjoner mat, noe amerikanere foroevrig maa sies aa alltid levere.

Men det aa vandre i en av de penere parkene i Houston, var ikke akkurat til aa ta pusten fra en. Den japanske hagen var full av gigantiske gullfisk, men man saa dem bare ikke gjennom alt det grumset i vannet. Jeg har tidligere nevnt amerikanernes evneloeshet i forhold til parker, saann sett var denne imponerende. Senere paa kvelden bar det downtown, til et noe hippere og trendy stroek. Der fant vi en tapas bar, som jeg forelsket meg i. Etter 30 minutters ventetid fikk vi bord, og til alles glede var det utendoers. Etter aa ha diskutert Iran, presidentbesoek, Knocked Up(filmen) og Houston mange mangler og feil. Saa inntok vi herlig plukkmat, Heineken, vin og Judhasky tok til og med en mohito! Det var en koselig kveld.

Dagen etter bestod av en amerikansk versjon av en tysk frokost, som jeg mistenker aa veare fint lite tysk, men serdeles amerikansk. Innbakte poelser var i alle fall bedre enn waffelhouse, som jeg en dag tidligere sverget ville gi meg dagesvis paa toalettet. Bunny Supreme hadde overnattet hos noen smaa barn, som hadde forelsket seg i denne haarete men tause reisekameraten. Etter aa ha tatt disse barna paa en liten gaatur, hvor supermann, kongler og en hvit pusekatt ble et sentralt tema. Bar det tilbake til Oklahoma, en kjoeretur paa hele 8 lange timer. Takk gud for Strabucks, podcasts, The Ricky Gervais Show og den utoemmelig kilden av dummheten til Karl Pilkington.

http://www.karlpilkington.com/