En sullikks bekjennelser

Jeg har en lei tendens, oppretting av blogger og emailkontoer over en lav sko. Dette har resultert i mye frustrasjon, siden jeg har den holdning, som gjør at mange blogger dør. Noen har bare gått i dvale, slik som bjørne og christerborgblog. Andre har har vært gode ideer, men jeg har ikke klart å leve opp til dem. Lærdom? Alle ideer er ikke nødvendigvis ment å settes til livs. Men mest irriterende, og dette gjelder denne bloggen, er at jeg oppretter emailer for nye blogger. Resultatet av det, er at jeg glemmer hva brukernavn og passord var. Ofte er passordet helt nytt og genuint, gjerne noe jeg så akkurat der og da. Ja, et som jeg ellers aldri bruker. Smarte meg. Ja, veldig smarte meg. Lærdom? Ja, hold deg til dem du bruker ellers ditt nepskrell!

Dette fører til mye frem og tilbake, mye prøving, feiling og latterlige spørsmål fra gmail, som "Hva het katten din?". "Hva? Hvilken katt? Hva faen! Har jeg virkelig skapt et lurespørsmål som lurer selv meg?" Slik går det, frem og tilbake. Prøve å tenke, huske og undres om jeg har skrevet alt ned et sted. "Jeg burde ha skrevet det ned et sted, det er jo smart!" Men har jeg det? Neida, ikke et jævla sted. Ikke på mobilen, gjemt et sted i en melding. Ikke på en annen mail, gjemt under "reiseblogginfo" eller "traveling morty". Lærdom? Skriv alt ned et sted! Så jeg gir opp, om og om igjen. Før jeg en helt vanlig dag spiser sveler med brunost, slurper kaffe fra Texas kruset mitt -dypt som en brønn- og tenker på Jersualem anno 15 Juli -ikke spør- 1099. Da detter det ned i hodet mitt, brukernavn og passord, lekende lett. Taste inn, fungere. Lærdom? Alt godt kommer til en, bare man gir det tid? Nei, slutt å opprette emailer, blogger og skriv alt ned din sullikk! Skrive ned! Skrive ned! Skrive ned!