Denne gangen ble det bakverk, endel vin og litt byvandring. Fikk en dag på
Cimetiere du Pere Lachaise, hvor hovedattraksjonen -for min del- var
Georges Méliès grav. Ble også en dag på
Centre Pompidou, med utstillingen "
The subversion of images Surrealism, photography, film", som falt spesielt godt i smak. Oppdaget også videokunstneren
Eija-Liisa Ahtila, som hadde visning av verket
Tuuli/The Wind, hentet fra den 54 min lange
Rakkaus On Aarre.
Eija-Liisa Ahtilas Tuuli/The Wind (lånt bilde)
Av film ble det
Guy Maddins My Winnipeg fra 2007. Helt klart en av mine favorittfilmer fra dette tiåret, og
Maddin er på vei til å bli en av mine favorittregissører. Filmen er et portrett av hjembyen
Winnipeg, Manitoba. Vi følger ham i en søvnig togkupe, hvor menn sliter med å holde seg våkene, mens toget føles å kjøre i ring rundt den søvnige byen. En by, som etter ryktene, ingen har greid å rømme fra. En by, som etter ryktene, har flere søvngjengere enn noen annen. En by, som etter ryktene, er drevet av en mystisk urkraft. Samtidig gjennskaper han deler av barndommen, med sin overbekyttende mor i rollen som seg selv. En kvinne han omtaler som "
as perennial as the winter, as ancient as the bison." En fryd å få sett den på kino!
Hadde det ikke vært for at Paris er så nydelig, spekket med alle disse kulturelle hærlighetene, så hadde den ikke vært mye å rope hurra for. Franskmenn utmerker seg som klyser, med manglende folkeskikk og evne til å utøve service. Jeg er ganske sikker på at ordet service ikke eksisterer på fransk! Men deres nye landsmenn rydder heldigvis opp, og sørger for å ta imot folk med åpene armer. Ja, de snakker til og med engelsk uten å sukke høylytt og sørge for at du føler deg som en dritt. De smiler. De hilser. "Velkommen tilbake!" Ja, franskmenn har mye å takke deres nye landsmenn for. Inntil vi sees igjen, Paris!
