McAlester, Oklahoma

Det foerste som slaar deg med McAlester, er at det meste har stoppet opp. Den engang livlige gruvebyen, er i dag et prakteksempel paa sentraliseringen. De fleste drar til storbyene rundt, Huston og Oklahoma City, byer hvor man finner arbeid. McAlester er kanskje mest kanskje for rettsaken, som ble foert mot en av McVeigs medsammensvorne i bombingen i Oklahoma City. Videre er den hovedkvarteret for International Order of the Rainbow for Girls, som er en gren for unge jenter som vil leare frimureriets hemmeligheter. I dag skal jeg foroevrig paa frimurermuseet her i byen, som et ledd i aa utfoerske det McAlester har aa by paa. (har en foelelse av at det ikke er saa mye)

Det bor nesten 18.000 mennesker i McAlester, godt spredt utover hele omraadet. Forutenom et par biler med rapmusikk, er der ikke mye til liv i gatene. Like ved finner du et bitte lite sted kalt Krebs, som er den italienske delen av McAlester. Vel, de sier det ikke er McAlester. Men teknisk sett ligger den midt i, som en egen liten oase av pasta, parmasan og et hearlig lokalbrygget oel kalt Choc.

McAlester ligger en time fra Muskogee, stedet Merle Haggard gjorde verdenskjent med sin anti-hippiesang "Okie from Muskogee". Dette er midt i indianerland, selv om kulturen deres i dag er redusert til kasinoer. Stedet har hoestet noen faa generaler og stjerner, som Lynn Cartwright, som du kan skue i "storfilmene" The Wasp Woman og The Girls on the Beach. Men viktigst av alle er Michael Wilson, mannen som skrev manus for Planet of the Apes, The Bridge on the River Kwai og It's a Wonderful Life. Han endte desverre sine dager svartelistet i Hollywood, etter at McCarthyismen hadde gjort sitt inntog i den amerikanske kulturen. Ellers er folk veldig hyggelige her, hilser, smiler og spoer om jeg gikk paa skole i England. Omelettdamen paa frokostrommet er forevrig verdens soeteste, og allerede vet jeg at hun har en hund, en katt, en hest og tynne knear. Dette er et lite stykke amerika, som jeg er veldig glad over aa faa oppleve.

En helg i Dallas

Etter aa ha landet fem om morgenen i Tulsa, dro vi strake vegen til McAlester. Neste morgen var det opp foer fuglene sang, og satte kursen mot Dallas, en fem timers kjoeretur. Men foerste var det en all-american frokost, som bestod av glaserte smultringer. Dette gav meg tidenes sukkersjokk, etterfulgt av en hodepine og svak kvalme, sikkert en kombo av mangel paa veske, soevn og en litt jetlag. Men etter aa ha sovet litt i bilen, samt tatt en ekstra sterk hodepinetabelette gikk det over. I Dallas var vi invitert til aa bo paa et hotell, som viste seg aa veare noe av det stoerste vi hadde sett.

Etter aa ha sjekket inn, hilst paa mor og far Morford, ble vi dradd rundt paa en liten visning i det enorme innendoers omraadet. Historiske monumenter som Fort Knox og en vingaard, der var ogsaa en rekke kafeer, resturanter, parker og selvsagt et basseng for de som liker slikt. Alt bygd inn under glass, saa vi syntes litt synd paa fuglene som tasset rundt der. Men vi ble enige om her kunne vi bodd, selv om musikken hadde drevet oss til vanvidd. Det var litt overvelmende, men utrolig morro aa ha med seg. Alt fra guttene som loep rundt aa parkerte og hentet bilen din, til dama med apekatten og den energiske syngende cowboyen. Toppen av kransekaka var nok navnet, som gav oss mang en latter den helgen. For hvor ofte er en i Texas, og bor paa et hotell som heter The Gaylord?

Loerdagskvelden dro vi inn til Dallas, for aa la meg faa se skyskraperne. Jeg maa earlig innroemme det var flott, med maanen som seilte i bakgrunnen, mens en kjoerer forbi de enorme byggverkene. Det ble det en enkel matbit paa et mexikansk sted, foer vi rotet oss tilbake til hotellet igjen. Det er slettes ikke enkelt aa finne frem her, veiene strekker seg som blodaarer i alle rettninger. Saa vi endte opp med aa kjoere litt i ring, men heldigvis er folk veldig hjelpsomme over here. Noe jeg merket meg, som ikke er saa bra, er den enorme hurtigmatkulturen. Langs veiene er det stort sett det eneste du finner, og de elsker aa frityrkoke mat. Ja, til og med snickers!

Dagen etter var det frokost med the Morfords, litt amerikansk historie, opplevelser i Paris og Thor Heyerdal. Saa sjekket vi ut, foer vi dro til Texas femte stoerste by, Ft. Worth. Her finner du et av USAs eldste kvegsalg, masse cowboyer som hilste og poserte. Det stod at Wyatt Earp engang hang rundt her, om dette er fakta kan vel tas med en stor klype salt. Men etter aa ha iaktatt kvegparaden, bar det inn for aa spise hva vi nettopp hadde iakttatt. Ekte amerikansk grillmat.

Etterpaa bar det til McAlester igjen, men med noen stopp her og der, bl.a. i en liten studentby kalt Denton. Her var vi innom en fantastisk brukthandel, stappet av boeker, musikk og samleobjekter av alle slag. Jeg endte opp med et par boeker, foer det ble en iskaffe paa en hearlig liten studentkafee. Saa bar det videre gjennom dette evige flate landskapet, under himmelen som strekker seg endeloest i alle rettninger. Naa hadde jeg endelig landet litt, og fikk med meg mye mer av omgivelsene. I baksetet satt Bunny Supreme, vaar trofaste reisende kanin.